Ventetiden.

Jeg våkner om morgen og kjenner meg livredd 
i en dam av svette
Hjertet slår vilt
ingen medisiner å få

Slik er hverdagen min nå. Jeg kjenner at for hvert åndedrag jeg tar bruker jeg like mye krefter som når en løper som gal i 30 sekunder. 
Hodet mitt eksploderer, av tanker, følelser og minner. 
Vonde minner. Tanker om at jeg skal dø. Følelse av at jeg er verdens verste mor. 
Jeg sier ikke hvor jeg er. Og jeg gir en unnskyldning til alle. 
Jeg vet at jeg er brutalt ærlig. 
 

Jeg tør ikke å sende mail til husverten, jeg tør ikke å gå i posten. Jeg tør ikke å være alene hjemme. Jeg tør ikke å gå i butikken. Møte? Jeg griner av tanken. Jeg er livredd. For alt. Hvordan skal jeg klare å fortelle dette til de rundt meg, uten at de blir såret? Eller sint? Eller at jeg blir sint og såret hvis de avviser meg? 

Jeg vil ikke treffe familien nå, fordi jeg er livredd for at de skal se ned på meg hvis jeg sitter i et hjørnet og prøver å skjule klumpen i halsen. For den er der, og den er vond. 

Jeg har snakket med psykiateren på tlf i sted. Jeg sa at det viktigste nå er at jeg blir hørt; jeg vil ha ansvarsgruppemøte med barnevernet, psykiatritjenesten, familievernkontor, behandler, mine foreldre og andre instanser som jeg ikke kommer på i farten. Alt må på plass, samlet, fortest mulig. Hvis jeg skal få hjelp, så må det skje snarest, Vi snakket litt om at jeg kanskje kan bli sendt vekk til en annen del av landet for et lengre tids opphold hvor man jobber fysisk med det som jeg sliter med. Døgnposten på Dps er bare et avlastningsted. De går ikke fysisk inn på problemene. De drar deg med på tur, samværsgruppe og undervisning i diverse ting vi som sliter psykisk er veldig klar over. 
Men å jobbe med de problemene du har blir det ikke, de gir deg medisiner og håper du holder kjeft. 

Akkurat nå er kroppen min slapp, jeg har ikke spist noe særlig på flere dager. Har null matlyst. 
Fristelsen for å gå tilbake til rusen har vært der. Jeg har ikke vært langt unna. Men jeg har venner rundt meg som passer på meg. 

Jeg ser veldig mørkt på livet, det innrømmer jeg. Jeg føler at Kaspar har det bedre uten meg. Men samtidig vet jeg at han trenger meg. 
Men hvordan skal jeg klare meg gjennom dette uten å bli totalt tapt? 
 

Min bror Stian som ikke bor i disse traktene har jeg snakket en del med de siste dagene, og jeg er så heldig som har en bror som har troen på meg. At han viser at han bryr seg. Og han kommer med råd. Gode råd. Jeg er nesten sikker på at jeg har den eneste broren i hele verden som som er så smart som han når det kommer til sårbare ting. 

Min søster, Maryan. Jeg er virkelig glad i henne, jeg bryr meg om henne. Og jeg skulle gjort alt jeg kunne gjort for at hun skal ha det bra, at folk ikke skal plage henne eller være ond mot hun og tantebarna mine. På mange måter forstår vi hverandre. I motsetning til de andre i familien. (Ikke vondt ment).

Jeg har en lillebror jeg er glad i, Daniel. Selv om vi har hatt våre fighter og diskusjoner så er han min lillebror. Og som storesøster vil jeg kun beskytte han. Selv om han er bare 3 år yngre enn meg så er han fortsatt min bittelillebror. Og så vil jeg så gjerne beskytte nevøen min.  

Og jeg ønsker å si her på bloggen, så alle får lese det; Jeg beklager virkelig for alt det vonde jeg har påført dere, at jeg har skremt dere og oppført meg som en tulling. Jeg vil alltid være glad i dere og bry meg om dere. Jeg ønsker kun at vi skal være en søskenflokk ingen kan splitte. 
 

Og så er det mamma, pappa og resten av de "voksne" i familien. De er mennesker jeg setter uendelig stor pris på, selv om vi ikke er alltid enige så er de gull verdt. Jeg kan være frekk hvis jeg har en dårlig dag. Men jeg håper og tror at de skjønner at jeg ikke mener noe vondt om det. At det er bare min måte å forsvare meg på. Men jeg ønsker også at de får en liten opplæring i hvordan det er å slite psykisk. Eller, det mener jeg alle mennesker burde, også barn. Å få det inn i skole. Men jeg vil bare be om unnskyldning. 
Jeg vet at jeg er familiens sorte får, og det vil jeg alltid være. Men jeg er syk nå. Og det er ikke alltid jeg tenker rasjonelt. 

Jeg snakket med en venninne som sa at jeg var hjertelig velkommen ned til Spania, bo hos henne eller hos moren hennes. Og jeg tenkte; "hvorfor ikke, kanskje jeg kan få ting på avstand og se ting på litt andre måter? At det kanskje er på tide at jeg kan få oppleve det som en ferie, kose meg med en venninne og de folkene hun kjenner der nede. Mimre, sole oss og bare være der med hverandre?"
Men så får jeg høre at det er å rømme fra problemer. Men er det virkelig det? For meg er reise en slags terapi. Men jeg vil ikke rømme fra problemene. Jeg vil bare få de på avstand en periode, så jeg kan lære meg å kjenne på nytt. Hvis du skjønner. 

Jeg har skrevet et dikt når jeg var innlagt på Bjørgvin dps. Jeg tenkte jeg skulle dele det med dere. Det handler litt om fristelse, angst og død. Det kan være sterke ord, så hvis du ikke vil lese diktet så får du gå ut av siden. 

Tilbakefallet kommer

Jeg vet, jeg vet
Rusen står foran meg
frister og frister
Jeg rister
Jeg vil, jeg vil 
vær så snill
ikke mer nå
Jeg ser det blå
i himmelen 
som en grå lapp
Jeg ser, jeg ser 
Tilbakefallet kommer
Jeg klarer ikke 
lengre å holde 
meg vekke
Hør meg, hør meg
Jeg trenger hjelp
Angsten for framtiden
enten her i grøften 
eller
under en kald 
gravstein
Jeg vet, jeg vet 
hvis hjelpen ikke
er klar
Tilbakefallet kommer
Jeg vil, jeg vil
Kjenne meg fri
lukte på blomstene 
Men fanget i mine 
egne tanker 
Jeg skal dø snart
Jeg ser, jeg ser
tilbakefallet kommer
Den lokker meg så
ømt og sårbar
Så svak jeg er 
Hør meg, hør meg 
Jeg vil bli fri
Fri som fuglen 
kjenne at jeg lever fritt
Jeg vet, jeg vet
Kommer hjelpen ikke 
vet jeg ikke hvor lenge 
jeg har igjen

Jeg er ikke falt tilbake. Bare så det er sagt. For meg var rusen en flukt. Og det er det jeg lengter etter nå. At jeg kan flykte en periode. At jeg kan slippe å tenke vonde tanker. At jeg bare kan fly i min egen verden, med et smil. 
Men skal jeg holde meg ren, må hjelpen komme. 
 

Etter samtale med pappa via sms, tlf med psykiateren og andre ting så må jeg finne roen nå. Puste. Hvile. Jeg kan ikke gå på en smell.. 
 

- Stine



 

Tilbakefall

Ha, du leste riktig. Jeg ble utskrevet, og hadde ingen "nøytrale" steder å reise til. Så jeg reiste til en kompis. Så nå er det nok av et tilbakefall. Jeg sitter i en stue med teppe og pc på fanget, med musikk i bakgrunnen. Jeg har skrevet litt fram og tilbake med mamma og pappa. Jeg kan skjønne det hvis de er bekymret. Men som jeg er nå så nekter jeg å treffe familien min. Spesielt mine foreldre. For jeg har vært mer ærlig og sagt alt, til de, enn jeg har gjort på mange år. Jeg vil ikke at de skal bekymre seg over meg, jeg vil at de skal fokusere på Kaspar akkurat nå. For jeg er tilbake til bunn. Jeg har vært her en del ganger...Men denne gangen blir det siste. Enten det ene, eller det andre. Jeg skulle så inderlig valgt å legge meg nå, og våkne i morgen og alt er bra. Men jeg føler det er 3 veier å gå. 
- Gå videre
- Fall utpå rusen igjen 
- Eller bare bli lagt under en kald gravstein. 

De 2 siste er vel der jeg står nærmest. 

Svakhet! 

Å føle svak er ingen lek
Sinnet mitt bare roter rundt
Livet er en sirkelrund
Motstand er min lek

Skuldrene er stiv
Angsten knyter meg innvendig
det er som en kniv
Og det er nødvendig

Jeg er full i skam 
svak og ynkelig 
Jeg er klam
Jeg er ingen alminnelig

Raseri og sinne
Jeg vil jo bare skinne
Graver meg bare dypere 
ingen filter 

Jeg ber om hjelp
Håp om våpenhjelp
Systemet hører meg ikke
jeg vil klikke

 

 

Denne fredagen var mildt sagt et overgrep fra Helse Bergen.

I går ble jeg skrevet mot min vilje. og nå er jeg så langt på bunn som det går an. De hører meg ikke, de forstår ikke. 
Jeg har vært her siden igår, og blir nok værende her et par dager. Medisinene mine er inndratt. Jeg tør ikke å være alene, og jeg sliter med å forholde meg til at etter et langvarig bruk av medisiner , så skal de bare kutte alt. Det er livsfarlig. Kroppen min lengter etter fred. Og hvor kan jeg få fred? 

De nærmeste ukene så blir det telefoner både her og der. Fikk forresten mail fra Helsedepartementet 

SVAR

Psykisk helse Vi viser til din e-post av 13. mars 2017, hvor du uttrykker alvorlig bekymring for oppfølgingen du vil få etter utskrivning fra Sandvigen sykehus. Vi har snakket med din far, som du anbefalte oss i brevet. Ut fra ditt brev og samtalen med din far forstår vi at tidligere opphold ved Øyane DPS har gitt deg dårlige erfaringer. I henhold til bestemmelsene om fritt behandlingsvalg i lov om pasientog brukerrettigheter har du rett til selv å velge hvilket DPS du skal behandles ved. Det er flere gode DPS i Bergens-området, og vi anbefaler at du vurderer å bytte DPS. Dette kan du gjøre enten via fastlegen eller gjennom Sandvigen sykehus hvor du befinner deg akkurat nå. Øyane DPS hører inn under Helse Bergen helseforetak. Det betyr at det er en mulighet å ta opp dine dårlige erfaringer med helseforetaket. Du kan også kontakte Pasient- og brukerombudet eller Fylkesmannen for råd og veiledning. Fylkesmannen er også formell klageinstans dersom du skulle ønske å klage på mangelfull eller uforsvarlig behandling,

 

Og ja. hvis jeg skal komme meg ut av dette dype hullet så må jeg høyere opp i systemet. Jeg må bytte alt sammen, hvis det er det som må til. 

Jeg blir sikkert litt fra bloggen, da jeg er litt sliten i hodet. Men lover å komme tilbake ! <3

 

- Stine 

 

Så mye skal til...

Hei, blogglesere! 

Idag våknet jeg etter 10 en gang. Sliten, våknet en del ganger og lurte på hvor jeg var. Er ofte sånn på nye steder. Fikk i meg noe mat og gikk og ventet på at tiden skulle gå. Var med på undervisning idag som dreiet seg om depresjoner. Og ja, jeg er deprimert. De snakket litt om symptomer og hvordan man kartlegger depresjon som en diagnose. Egentlig ikke noe nytt. 
Kl 13.30 skulle disse fra poliklinikken komme. Det var en samtale jeg gruet meg til. Men vi satte i gang samtalen og jeg fikk forklart hva jeg tenkte og følte den dagen jeg ble så sint. Men så var det veien videre. Jeg bad om å få være innlagt, og få jobbet med delmål før jeg blir utskrevet. At jeg må få en mulighet til å lære meg å håndtere tankene mine. Hverdagen i seg selv er ikke så viktig for meg nå. Som jeg sa, så har tanken på at jeg skal dø grodd seg fast i hodet mitt. Den slipper ikke taket og jeg er livredd for å reise hjem i helgen. Og derfor ønsker jeg ikke å bli utskrevet. Men jeg ønsker selvsagt å følge det poliklinikken kan tilby. Det gjør jeg virkelig. Jeg har ikke noe ønsker om å være innlagt over en lang periode. Men at jeg nå er innlagt, og jobber aktiv mot disse delmålene som jeg ser som viktig. Slik at jeg kan takle tankene mine når jeg kommer hjem til en leilighet som er tom, og at jeg ikke går og gjør noe dumt. Jeg er lei av å være inn og ut av både Sandviken, legevakt og dps'er. Fordi DET hjelper meg IKKE. Det som hjelper meg er at jeg får et stabilt opphold men aktiv jobbing med det som trengs. Og nå er det så mange ting som foregår oppe i hodet mitt, at jeg faktisk blir utslitt etter en samtale. Jeg ligger på sengen og har hodepine. 

Jeg får bare håpe at de hørte og forstod mine ønsker. 

Så fikk jeg en snap av min kjære farmor som koser seg i Spania. 
Og det ble til et par meldinger. Hun skriver at hun er glad i meg, og at hun håper at jeg blir frisk. At det var hennes høyeste ønske. Og jeg forstår henne. Jeg forstår at hun vil at jeg skal bli frisk. Så det var godt å få den meldingen. Gleder meg til hun kommer hjem igjen. Men synes det er så velfortjent at hun reiser rundt og koser seg med venninner. Man lever bare en gang! 

Nå er det vel middagstider her i gården, så jeg får vel ta tak i meg selv og gå for å spise. Tror det blir noe indisk idag. 
Og så satser jeg på besøk av Kaspar idag <3 Vil bare holde rundt han og fortelle han at jeg elsker han overalt på jord! For det gjør jeg virkelig. Han er min stolthet. 

Blogges på!

- Stine 

 

Et steg videre..

Tenkte jeg skulle oppdatere bloggen idag, da det ikke er alle som følger meg på snapchat/instagram/facebook. Men idag når jeg våknet litt over 10 av en sykepleier som hadde morgenmedisinen min, og da kjente jeg en skikkelig uro i magen. Nervøs. Usikker. Men jeg var den første som fikk snakke med legen, og når hun endelig kom på plass så fikk jeg beskjeden; "Du skal videre til Bjørgvin DPS". 

Et snev av lettelse, et snev av usikkerhet... en ny plass, nye mennesker. Ikke helt komfortabelt med det. Enda ikke blitt det heller. Men tiden gikk og klokken 1230 gikk fellestransporten fra Sandviken, og jeg var førstemann som skulle av. Jeg kommer inn, og føler meg helt rar. Uten at jeg visste det selv. Jeg hadde ikke kontroll. Der og da ville jeg løpe i fortvilelse. Men jeg holdt ut. Fikk gå på rommet. Og ja, det ser så mye bedre ut enn det gjør på Sandviken. Her er det masse skap og hyller, et lite hybelkjøkken, kjøleskap og på badet er det både vaskemaskin og tørketrommel. Og dette er mitt rom..til fredag... 

Jeg satt meg ned. Så på tlf. Så meg rundt. La meg ned på sengen. 
Så kom det en sykepleier som ville måle blodtrykket. Greit nok det. Inn på kontoret deres, fikk sjekket dette blodtrykket som var litt vel høyt. Sikkert angsten tenkte jeg, uten at jeg ville bekrefte det ovenfor meg selv. Så var det tilbake til rommet. Jeg tror jeg duppet av til klokken ble 1415 eller noe. Så var det i samtale med legen. Det første vi snakket om var den hendelsen på Øyane Dps. Hvor jeg ble "Stine med steinen", det som skjedde, konsekvensene av dette, og hva som skjer videre. Det første som slo meg var at "nå er jeg kriminell". 25 år, rusfri og mamma til en gutt på snart 4 år. Og først nå skal jeg bli kriminell. Kjenner det er ganske urettferdig, at jeg skal måtte kjempe mot det også i tillegg til alt det andre. Men men. Nok om det. Samtalen gikk sin gang og jeg sa det som det er. Jeg vil dø, og det er i tankene mine hele tiden. Jeg klarer ikke lengre å kontrollere det. 

Resten av dagen har foregått for det meste foran tv eller rundt spisebordet. Her sitter man fysisk rundt et bord sammen og spiser sammen. Det gjør man ikke på Øyane, så jeg merket fort at det er forskjell på Dps'er rundt omkring. Idag hadde jeg utgang med følge, det vil si at jeg ikke får gå ut alene. Helt greit. Fikk gå meg en tur til bensinstasjonen med følge. Greit med litt søtt på rommet. Og så fikk jeg beskjed om at behandlerne fra MBT-gruppen kommer i morgen kl 1330.. Jeg gruer meg.... (MBT står for mentaliseringsbasert terapi) 

Men nå ligger jeg i sengen. Jeg er den yngste på avdelingen og den første i seng. Kan trygt si at jeg er sliten. Kom i snakk med en annen her tidligere i kveld, og har fått det tydelig for meg at jeg er ikke den eneste som må kjempe denne kampen mot psykiatrien. Vi er vel egentlig ganske enige om at spesielt foreldre som sliter psykisk må få rett hjelp, over den tiden det trengs. For vi har tross alt våre barn å ta oss av. Det må jo være soleklart! Eller er det tabu at foreldre sliter psykisk? Jeg er en mamma med mye og tung bagasje. Og jeg må få hjelp til å bearbeide disse tingene uten at psykiatrien skal behandle oss som varer på et rullebånd, for at jeg som mamma skal kunne ta meg av mitt eget barn på best mulig måte så han slipper å se meg bryte totalt sammen. Jeg har ikke sett min egen sønn på en stund, fordi jeg ikke vil at han skal se meg dårlig. Og spesielt ikke når jeg var innlagt på Sandviken. Jeg sier ikke at vi foreldre skal bli prioritert, men at det burde stå klart i bøkene til de innenfor psykiatrien at noen må få hjelp fortest mulig, best mulig. Og at de skal LYTTE til pasientene. At de skal ta PASIENTENES BEHOV til følge, uten å begynne å snakke om byråkrati. Det er mennesker der ute som kan være utrolig viktig for samfunnet vårt, men som ikke kan yte det fordi psykiatrien ikke hører etter. Det kan være en utrolig flink lærer der ute som får barn til å ville yte mer og bedre på skolen, men som ikke får lært disse barna fordi psykiatrien ikke lytter. Det kan være en jente som ligger i et mørkt rom som drømmer om å bli noe stort, men som føler at det ikke går fordi hun ikke blir sett. Det er så mange der ute, mørketallene er så store at det faktisk er skremmende å tenke på. Min mening er at i Norge, vårt langstrakte land, er PSYKIATRIEN KUN BYRÅKRATI!
Ikke bare foreldre, men eldre, yngre, lærere, advokater, dommere, trenere....Listen er lang. Tro meg. De står der ute og ber om hjelp, men blir bare behandlet som varer på et rullebånd.

Nå får jeg nesten ta og se meg en film eller noe. Kjenner kroppen min trenger avslapping, at jeg ikke må tenke mer. Det er faktisk sånn at vi bruker hodet vårt mye mer enn en som er frisk fra psykiske og fysiske sykdommer. Derfor er jeg helt utslitt nå, fordi jeg tenker for mye, jeg vil skrive mye, jeg vil snakke med noen. Men jeg må si til meg selv nå at jeg MÅ hvile, ellers kan jeg havne i psykose. Jeg får forberede meg til møte med disse behandlerne i morgen, så får vi vel bare ta det som det kommer. Men at jeg skal få sagt mitt, er sikkert og visst. Selv om jeg er svak så er jeg sterk i meningene mine.

Dere må ha en riktig god natt <3
Vi blogges på <3 

- Stine.  

 

Dette handler faktisk ikke bare om meg!

Nei, det handler ikke om bare meg. Skal Kaspar ha en frisk mor som før eller siden kan ta seg av han igjen så må jeg bli hørt. Jeg sitter med tårer i øynene, og har egentlig bare lyst å drite i alt sånn som jeg blir behandlet. Jeg er anklaget for å ha knekt flere ribbein på en sykepleier på torsdag. Og Øyane Dps vil ikke ta meg i mot. Fordi jeg er voldelig? Hva hadde DU gjort om du var i min situasjon? En mamma som trenger hjelp til å bli fri fra vonde tanker som hele tiden virrer rundt "hvordan skal jeg klare å ta livet mitt neste gang"? Hadde du ikke blitt sint om du ikke får den hjelpen du trenger, for å kunne ta deg av ditt eget barn? Jeg skriver lite om Kaspar på bloggen for å skåne han mest mulig, men nå må jeg være ærlig å si det som det er. Jeg trenger hjelp.før jeg kan ta meg av barnet mitt. Og nei, jeg tør ikke å være hjemme alene, for det er spesielt da tankene slår meg, og når de først slår meg så klarer jeg ikke å gjøre annet enn å følge det tanken sier. At jeg skal dø, og det snarest. Hvis jeg plutselig får en tanke om å kjøre til byn for å kjøpe dop for å ta en overdose, så klarer jeg ikke å slå den tanken fra meg. Og før eller siden er det faktisk for sent hvis dette skal fortsette. Jeg er sliten. Jeg blir sliten av å ha mareritt om nettene, og drømmer som handler om at jeg skal ta livet mitt. Hodet mitt jobber faktisk mer enn dere som er friske, hodet mitt jobber hele tiden. Dag og Natt. Jeg sa til legen idag at hvis jeg kan være innlagt en periode og jobbe mot delmål i noen uker, slik at jeg sakte men sikkert kan jobbe meg opp til å klare å være alene. At jeg vil ha et samarbeidsmøte med behandler på poliklinikk, behandler på sengeposten, mine foreldre og evt noen andre. For dette klarer jeg ikke å gå gjennom selv lengre. Jeg er så langt utpå stupet at det er enten eller, blir jeg utskrevet i morgen så er sjansen 99% sikker for at jeg enten går og tar en overdose, men klarer jeg det ikke så er det ikke langt fra å havne utpå kjøret igjen. Jeg som har vært RUSFRI i 4,5 år. Ja, jeg står faktisk i fare, for å havne utpå igjen. Og det unner jeg ikke min egen sønn overhodet. Det holder med at faren ruser seg. Jeg er mammaen, og jeg skal ta meg av barnet mitt. JEG. Ingen andre. Jeg sa til kontaktpersonen at jeg er så sliten av å være så langt nede at jeg vet ikke lengre hva jeg skal tro. Legen skulle komme tilbake etter kl 15 og gi meg en tilbakemelding på hva som skjer. Men nå er kl 16.05 og jeg har enda ikke hørt noe. Jeg sitter i sengen og gråter. Jeg har ikke mer å gi, og hvor høyt må jeg skrike før jeg får hjelp? Hvor sint må jeg bli? Vær så snill, noen... Bare se meg. Del mitt ord videre. Det må være noen der ute som kan si at nok er nok. Jeg klarer det ikke mer. 

jeg vil bare sove...og dø... 

 

- Stine

13.03.17

Etter en lang natt med mareritt og noen helt syke drømmer så åpnet jeg øynene 1030. Jeg stod ikke opp, jeg beveget meg ikke. Bare gløttet på klokken og lå med hodet mot veggen. Og der lå jeg. Jeg kjente på at tårene ville fram, jeg kjente at jeg ikke hadde lyst å bevege meg en milimeter idag. Klokken 11 gikk jeg på røykerommet for å ta en røyk. Og så var det tilbake til rommet. Og her sitter jeg. De sier det er lunsj, men idag har jeg faktisk null matlyst. Jeg blir kvalm av tanken på mat. 
Jeg vil bare ligge her idag. I sengen. Jeg orker ikke annet. 

Jeg lurer kanskje på om det er fordi jeg er redd for hva legen kommer til å si. At jeg blir utskrevet? Hvis jeg blir utskrevet så er jeg redd for at mitt siste åndedrag blir idag eller i morgen. Ærlig talt. Hvis jeg blir sendt videre til et nytt sted så blir det nye mennesker å forholde seg til, det blir et nytt sted å forholde seg til. Og jeg kjenner at det ikke er så veldig greit. 

Nå kom kontakten og sa at jeg skal snakke med legen rundt klokken 13. 

Om en mnd har jeg hatt lappen i 2 år, og om 4 mnd blir sønnen min 4 år. Tallet 13 betyr masse for meg. Men idag føler jeg alt skal gå i kræsj. 

Igår hadde jeg besøk av en person som i det siste har vært en viktig person for meg. Jeg kunne le, jeg kunne smile og jeg følte meg trygg. Han sa faktisk at jeg overhodet ikke gikk over streken på torsdag. Det var en kraftig beskjed om at jeg trenger hjelp og det NÅ. Men jeg selv kunne latt den steinen være. Men så tenker jeg på dette med politiet. Jeg som aldri har fått noe på rullebladet, kan plutselig få bot eller fengsel for "drapstrusler" som han politimannen sa så fint. Men jeg sitter og tenker; kan jeg ikke anmelde helsevesenet for å ikke ta meg på alvor? Hvis jeg hadde tatt livet av meg så håper jeg så inderlig at mine foreldre hadde kjørt en sak mot helsevesenet for Kaspar sin del, og for at mange andre psykisk syke skal få den hjelpen de har rett på. 

Nei, jeg tror rett og slett at jeg bare ligger i sengen til det skjer noe. Null matlyst og jeg føler meg så inderlig svak idag. 

Men jeg håper at dere andre får en fantastisk flott dag! <3

- Stine

#psykisksyk #kjemperforlivet #angst #sucidal #sliten #depresjon

Mine tanker om tiden framover

Idag har tiden for det meste bestått av tankekjør, spising, soving og røyking. Og film. Men Jeg har også hatt en fin samtale med nattevakten. Og det fikk meg til å ville fortelle dere hvilken hjelp jeg vil ha nå og for tiden framover. Jeg merker selv at jeg er for ustabil for å være hjemme. At jeg er en fare for meg selv. Og det skal jeg stå inne for. Og jeg sier som jeg har sagt før. Jeg gir meg selv en siste sjanse til å klare dette. I og med at jeg har opplevd 2 overgrep og slitt med andre vonde opplevelser men aldri fått bearbeidet det skikkelig, så trenger jeg et lengre opphold på et eller annet behandlingsted. Jeg trenger å bli kjent med meg selv på nytt. Jeg trenger å kunne føle meg fri til å føle det jeg føler, tenke det jeg tenker, og håndtere det ved hjelp. At hvis jeg sitter med tankekjør i sengen at jeg skal lære meg å takle det med hjelp. Og den hjelpen kan jeg ikke få hjemme. Jeg vil også at jeg skal kunne leve et liv uten medisiner. Altså slike medisiner man får når man sliter psykisk. Jeg har som sagt lavt stoffskifte også, og går på medisiner for det. Og det kommer jeg til å gjøre resten av livet. 

Men altså, det er det som er i tankene mine. Jeg vil jobbe mot å bli frisk, men det kommer til å ta lang tid. Jeg er nå så deprimert og full i angst at jeg aller helst vil bare ligge i sengen. Hele dagen. 

Og så tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om hva som er mine drømmer.
- Jeg drømmer om å bli frisk. 
- Jeg drømmer om å kunne hjelpe fattige barn et eller annet sted i verden.
- Jeg drømmer om å reise på en bilferie gjennom hvert land i Europa
- Jeg drømmer om å reise til Australia, Asia, Afrika og USA. 
- Jeg drømme om å oppleve nordlys langt ute i en ødemark uten lysforurensning.


 Nå er datoen 12.03.17, og jeg kjenner veldig på at begynnelsen på dette året har gått for fort. Om 4 mnd og 1 dag har jeg en 4 åring. De siste årene har gått så fort at jeg får panikk. Jeg får angst, rett og slett. Og jeg bekymrer meg for framtiden. Men jeg skal jobbe hardt, så lenge jeg får den hjelpen jeg har rett på. Og med tanke på at jeg tok den steinen med inn til psykologen på torsdag, ja det kunne jeg spart meg for, men på en annen side så måtte jeg gå drastisk til verks for å bli sett. Jeg skal nok gå og beklage meg for det, men jeg kommer også til å si at jeg følte jeg måtte for at jeg skal ha hjelp. 

Psykiatrien i Norge er for det meste styrt av politikk. Og det kjenner jeg veldig på når jeg er her på Sandviken. Helsepolitikk rett og slett. Man skulle nesten tro at jeg er under 18 år som kun får røyke en gang i timen og som ikke får drikke kaffe etter klokken 19. Men så er det dette med hvor en skal få hjelp. Jeg blir nok ikke sendt videre til Øyane dps, selv om jeg aller helst skulle dratt dit. Men jeg må innstille meg på å bli sendt et annet sted. Det er bare det at jeg ikke kan fordra å bli kjent med nye folk på sånne steder selv om de kan være veldig gode mennesker. 
 

Nå håper jeg at jeg får en natt uten mareritt. Drømmene jeg har for tiden er skikkelig vonde og realistisk, mye av de har handlet om at jeg skal dø, eller at jeg blir utsatt for overgrep. Og jeg har ikke klart å våkne fra de. Jeg skal begynne å skrive ned drømmene mine, privat, slik at jeg kanskje kan bearbeide de, for jeg kan gå hele dagen og tenke på de. Men med kronisk søvnproblem som har pågått i over 10 år er ganske tøft; for enten har jeg ikke fått sove på flere dager, mareritt eller at jeg våkner hele tiden. Jeg får ikke sovemedisin nå, jeg får bare beroligende.

Men nå skal jeg se film til jeg sovner. Så håper jeg at dere alle får en god natt. 
Husk å sett pris på det du har, og at DU er god nok <3 

- Stine 

#drømmer #framtid #traumer #ptsd #psykiskhelse #hjelpmeg #sucidal
 

 
 

En dag

En dag skal jeg fly langt
vekk fra der det er trangt
Bli fri fra smertene
og kutte fotlenkene  

 

Jeg skal nyte de små
gledene som nå er grå
En dag skal jeg være fri
Himmelen blir da skyfri 

En dag skal angsten 
bli fangsten
Jeg skal smile og le
av glede 

Ut av mørket
skal tårene bli tørket
Blomsterengen skal skinne
Og jeg skal vinne

En fredag i mitt liv.

Akkurat nå er folk på fest, hos venninner/venner og koser seg med god mat og drikke. Noen feirer sikkert en bursdag, eller rett og slett sitter i sofaen med familien og koser seg med film. Men jeg er på Sandviken. Jeg er her frivillig. Øyane DPS har løyet til meg. Når jeg roet meg ned igår etter jeg hentet den steinen og skulle kaste den på (navn fjernet), fikk jeg snakke med overlegen. Han sa at han skulle gjøre alt han kunne for at jeg fikk komme dit idag. Jeg sov mye igår, og når jeg våknet rundt i tolvtiden igår tok jeg medisinen min, og hadde en rar følelse i magen. Og så gikk jeg og la meg igjen. Når jeg våkner idag og legen kommer for å snakke med meg, så får jeg vite at jeg ikke får komme til Øyane DPS og at jeg er blitt politianmeldt. Og da kjente jeg at alt ramlet rundt meg. Ja, jeg har drevet med tull og faenskap før i mine yngre dager, ja jeg har gjort ting som ikke er lovlig. Jeg ruset meg den gang. Men systemet plukket meg aldri opp. Jeg har ingenting på rullebladet mitt. Jeg har aldri fått en eneste bot av politiet en gang. Jeg kjente at den beskjeden fikk det til å rable for meg. Men legen ville at jeg skulle være her i helgen. Men der og da ville jeg bare bli hentet for å komme meg til bilen sånn at jeg kunne kjøre rett i fjellveggen. Hadde jeg kastet den steinen på henne så hadde jeg skjønt det. Men det kom 4 stk og holdt meg fast, og tok steinen fra meg. Ja, jeg sparket og bad de slippe meg. Men det hele var et rop om HJELP. Ingenting annet! Jeg vet at jeg ikke hadde kastet den steinen på henne. Jeg var sint og håpløs fortvilet over å ikke bli sett, forstått. Ja, jeg kan bli skikkelig sint iblant, spesielt hvis noen lyver til meg. Og det var det som skjedde idag. Jeg slo knytteneven inn i betongveggen flere ganger, og nå har jeg vondt men jeg har ikke knekt noe. Men jeg fikk en truxal, som roet meg. Så dagen idag har egentlig bare vært mye søvn, og mye fortvilelse over at ting er blitt som det er blitt. Jeg er skuffet og sint over at JEG måtte gå så langt for å få hjelp. Eller er det hjelp jeg får? Jeg ble anmeldt. Men en ting er nå sikkert, så lenge systemet går og lyver til meg så skal jeg sørge for at de får mer enn en smekk på fingeren. For dette er MIN kamp, mot MEG SELV og SYSTEMET. 

Men jeg ønsker fortsatt å dø.

Noen av dere som leser dette vil sikkert tenke at jeg er en egoistisk mor som kun tenker på meg selv. Men jeg vet at jeg ikke er det. Jeg vet at jeg gjør så godt jeg kan, jeg vet at jeg har gjort en god jobb. Men når jeg møtte veggen i sommer og ble lagt inn på DPS, for å så bli dumpet av min daværende samboer under oppholdet, så har ikke ting blitt bedre. Det har blitt verre. (jeg håper du leser dette og skjønner hva du har gjort mot meg.)
Jeg føler meg urettferdig behandlet, jeg stod på så godt jeg kunne, jeg strakk strikken lengre enn jeg burde, for han og det rundt oss. Jeg kunne ha en dårlig dag, og han gikk rundt og vasket og styrte på, men jeg bad han om å være så snill å sette seg ned, og snakke, om så bare for å sitte der med meg. Men neida, husarbeid var viktigere enn mine følelser. Og sånn var egentlig det forholdet. Det han gjorde var rett, det jeg gjorde var feil. Og flere ganger sa han inndirekte at jeg var en dårlig mor. Hva gjør det med en? Å føle at man blir sviktet av sin egen samboer? Jeg ville gifte meg med han, jeg ville gjerne få et barn med han. Men så kjørte han meg så langt ned i driten ved å bare gjøre det slutt med meg når jeg var innlagt på et sykehus fordi jeg hadde det så vanskelig med meg selv? Så i tillegg til selvmordstanker og depresjoner så måtte jeg begynne å stresse med å finne et nytt sted å bo. Og når jeg skulle hente tingene mine så hadde han allerede byttet navneskilt på postkassen, og alle tingene mine var pakket ned og stuet inn i bod og garasje. Min sønn kalte han for PAPPA. Og så gjør han noe sånt. Jeg trodde jeg ville klare å være venner med han, men jeg skjønte fort at han er en psykopat jeg ikke vil ha i livet mitt. "Jeg må tenke på ungene", det var grunnen. Men min sønn tenkte han ikke på. Skal forresten nevne at når jeg var der inne og vi fortsatt var sammen så nektet han å komme på besøk. Med grunnen at jeg var så sint. SELVFØLGELIG blir en sint når din egen samboer ser på deg som en psykisk syk/farlig person og nekter å komme på besøk.... 

Jeg har blitt såret så mange ganger at jeg ikke lengre stoler på folk. Jeg kan være med en person, smile og le, men jeg har alltid piggene ute. For hva ditt neste trekk er vet jeg ikke. Og jeg kan ikke kontrollere det. 
Angsten min er forferdelig vond, jeg kan gå i butikken, og hvis en mann ser på meg med et annerledes blikk kan jeg fort bli stresset fordi jeg tenker at han vil voldta meg. Jeg har vært utsatt for overgrep, og dette er noe som henger over meg hver dag. Jeg har mareritt. Vonde mareritt jeg ikke kommer meg forbi. Jeg kan våkne om natten og er fysisk lammet. Jeg klarer ikke å bevege meg eller si noe. Jeg bare ligger der. LIVREDD. Jeg tror jeg blir voldtatt, jeg tror at det er noen som holder meg fast. Men det er ikke det. Det er bare angsten. 

Dette ble et langt innlegg idag. Men jeg vil så gjerne takke dere som kommenterer så mye fint til meg, jeg er ikke så flink å svare på de, men jeg leser de og kjenner jeg blir veldig glad og rørt over at noen ser meg. Og til mine venner som har skrevet til meg på facebook idag, dere er utrolig flotte mennesker! Jeg setter så utrolig stor pris på at jeg har en sånn heiagjeng gjennom denne tiden <3 
Jeg setter veldig stor pris på at dere deler innlegget <3 Jeg skal kjempe mot meg selv og systemet!

Nå skal jeg lese en bok jeg fikk låne på avdelingen her. 



Har lest litt, og gleder meg til fortsettelsen! Anbefales virkelig! 

- Stine 

#psykiskhelse #angst #ptsd #hjelpmeg #minfredag #bergen #bergensavisen

SANDVIKEN SYKEHUS!

I natt sov jeg ikke. Siste gangen jeg så på klokken var den 0738 før jeg endelig sovnet. Jeg hadde så mye uro i kroppen at jeg ikke klarte å sove, enda jeg hadde tatt medisinene mine. Jeg våknet rundt 10, og lå og duppet litt av til 1030. Jeg hadde time på Akutt Ambulant Team klokken 12. Jeg håpet at jeg fikk bli lagt inn idag. Jeg var så nervøs og smålig kvalm at jeg begynte å se ting som ikke var der. Men inn på møtet kom jeg, og gjett en gang hvem som satt der? (NAVN FJERNET)! Hun som tidligere bare skriver meg ut selv om jeg sier at jeg vil gå rett og ta livet mitt. Og der presterer hun å si at jeg ikke får bli lagt inn. Jeg måtte gjøre sånn og sånn, og jeg sa at hun ikke fikk forlate rommet før jeg blir innlagt. Men til slutt tok hun vesken og gikk. Jeg gikk ut for å ringe min far. Jeg sa mye dumt, at jeg skal sette meg i bilen og kjøre i fjellveggen, at jeg skal knuse bygget. At jeg trenger hjelp nå. Jeg fant en stein, tok den med inn på kontoret til Psykologen og sa at nå skal hun legge meg inn. Plutselig kommer det flere folk løpende og holdt meg fast, og etter en stund så fikk jeg endelig snakke med Overlegen. Han jeg har bedt om å få snakke med så mange ganger men de ansatte har bare gitt faen i mine ønsker. Men han skulle ringe til Sandviken og se om jeg fikk plass. Og så kom det 3 politifolk. Bare for å toppe hele driten, ikke sant? De satt der med meg lenge, men så kom psykiatriambulansen og hentet meg. 

Og nå er jeg på Sandviken. Jeg har sagt at jeg vil inn på dps i morgen. Jeg kan ikke fordra dette stedet. 

Kalde betongvegger, kaldt trekk, låste vinduer, en stol, et bord, et nattbord,et skap... Og et bad med en forbanna skyvedør. Både på nattbordet og på veggen ved siden av sengen er det svimerker. I døren er det et rundt vindu som de ansatte kan se gjennom for å passe på oss. Akkurat nå virker det som om at det er sol ute. Men jeg trekker gardinene for. Jeg føler det står en i kroken her og ser på meg. Selv om det ikke er noen. Lite søvn kan føre til psykoser. 

Ingen medisiner i kroppen nå, og jeg kjenner jeg vil løpe. Selv om jeg er så trøtt og sliten, sliten av å kjempe mot meg selv og systemet. Jeg fryser. 
Jeg er tom. Jeg skal bare ligge her. Akkurat nå håper jeg bare at jeg dør i natt av "naturlige årsaker".

Jeg er så langt nede. 

#bakfasaden #psykisksyk #kjemperforingenting #Hjelpmeg

 

-
 

- Stine

SISTE SJANSE

I morgen, eller fredag blir det innleggelse. Og denne gangen skal de høre på meg. Når jeg blir innlagt skal jeg kun fokusere på meg selv, og bare meg selv. Jeg gir meg selv en siste sjanse til å kjempe mot styggen på ryggen. Jeg er sliten og lei av å hele tiden måtte føle at jeg må dø. Jeg vil dø. Men jeg vil ikke at Kaspar skal miste mammaen sin. Telefon og data skal legges vekk, og de nærmeste får nummeret til DPS'en. 
Men så kommer den der, at hvis denne hjelpen ikke er god nok denne gangen så havner jeg enten på kjøret igjen eller så må jeg dø. Hvor mange sjanser kan jeg få? Jeg ser på meg selv i speilet og ser et stygt vesen, jeg ser meg selv i speilet og ser en dårlig mor. Hver eneste dag de siste ukene har tankene kun vært på hvordan jeg skal dø, hvordan begravelsen skal være. JEG ER 25 ÅR! Det er faen ikke normalt å ville dø da. Men så ser jeg alle mine venner som jobber, studerer og gjerne fortsetter med høyere utdannelse. Jeg ser andre på min alder som gifter seg, får flere barn, kjøper hus og bil. 
Jeg har en søster som jeg bare er super duper glad i, og jeg har 2 flotte brødre som jeg ser opp til. Men å være familiens sorte får er en belastning. Og så er jeg tante til 2 gutter og 2 jenter. Jeg vil ikke at de skal se meg så dårlig. Jeg klarte ikke å gå i min nevø sin dag fordi jeg var plaget med tankekjør og ville aller helst bare reist. 

Jeg vil at de skal se opp til tanten sin, akkurat som jeg vet at Kaspar ser opp til tantene og onklene (ja, Thomas vil alltid være en onkel for Kaspar, du er fadderen hans) sine. Men jeg vil ikke at de skal se opp til meg nå. Jeg vil ikke at de skal måtte gå i tantens begravelse. Hvordan kan jeg sitte her og "planlegge" et brev til tantebarna, mine foreldre og mine søsken? 

Jeg har sett unge mennesker bo på gaten, jeg har flere venner som ligger under en kald gravstein. 2 av de har jeg vært i forhold med også. Av og til så lengter jeg til de minnene vi hadde sammen. Det samme med mormor, morfar og farfar. Jeg lengter etter de. Spesielt farfar, jeg var hans jente, Jeg vet med 100% sikkerhet at hvis ikke den jævla kreften tok han fra meg så altfor tidlig så hadde jeg ikke slitt så mye. "Han der" hadde aldri fått se på meg. 

Jeg har lengtet etter å skrive, det er en terapi for meg, for jeg kan ikke lengre stole på hvem som helst. Jeg merker fortsatt at jeg har tatt overdose. Kroppen er slapp. Jeg er ikke noe kristen overhodet,  men vær så snill. Hvis noen kan hjelpe meg å bli frisk, hjelp meg. Jeg skulle så gjerne gitt alt for å bli frisk. NÅ. 

Jeg har tenkt sånn noenlunde på hvordan jeg skal takle livet. Jeg kommer nok ikke til å jobbe eller studere på noen år så jeg blir nok en "naver" i enkeltes øyne. Blir jeg uføre, så skal jeg hvertfall prøve så godt jeg kan å bidra i samfunnet når jeg er klar for det. Men akkurat nå så står jeg i denne stillingen. Jeg har massevis av drømmer, men mange av de vil nok ikke bli oppfylt. Dette er det siste innlegget fra meg på en stund. Nå er det kun meg og min kamp som teller. Dere må mer enn gjerne skrive tilbake her, og dere må gjerne dele videre. Sammen kan vi være sterke. 

Vi blogges på.

-Stine 


Meg og verdens beste farfar.

Langt ut på natt, men ingen søvn.
 

Min sønn!

Jeg har ikke nevnt så mye om min sønn Kaspar. Han er 3,5 år. 
Han ble født på termindagen 13.07.13.
Han var 50 cm lang og 4115 gram. 

Helt fra han var født så har jeg kjempet for å finne ut som han hadde hørselstap slik som jeg har. Allerede hjemreisedagen sa jeg til jordmødrene på KK at de skulle henvise oss videre til Høresentralen. Men det tok tid, og vi kom til. Etter en del tester og sjekk så sa jeg til overlegen at vi bør legge han  i narkose så kan de ta testene på hans mens han sov.. Han var nesten 2 år når det skjedde. Og den slo ut på ca samme hørselstap som jeg har. Men den dagen han fikk høreapparatene eksploderte språket hans noe voldsomt. Legen sier at han er en av de flinkeste til å bruke høreapparatene. I snitt 7 timer hver dag. 
Noen vil tro at jeg er en dårlig mor som ga fra meg omsorgen for Kaspar frivillig. Noen vil tro at jeg kun tenker på meg. Men når det har vært meg og Kaspar, og han har vært på overnatting, så er det ikke fyll og fest på meg. Da ligger jeg hjemme og slapper av, eller kanskje jeg kjører et par turer for å bringe folk hjem. Barnefar er ikke inni bildet av diverse årsaker, ei heller hans familie. 

I forhold til min psykiske helse så er det lurt at han er hos mine foreldre. Jeg har aldri forsømt han, eller blitt så rasende på han at han har blitt skremt. Har jeg brutt sammen så gjør jeg det når han sover. Men nå er han hos de og jeg kan bryte sammen når som helst. I forrige uke kjøpte jeg en sparkesykkel til Kaspar, noe han ble veldig glad for. Det var mest for å bare vise han at jeg tenker på han hver dag. Han skjønner mer enn vi tror, og i en periode framover så ønsker jeg ikke å se han, eller la han se meg. Jeg er såpass glad for at han er hos mine foreldre og kan fokusere på lek og morro. Han har verdens beste "besten" og mormor. Og jeg er heldig som har de. <3 

Når jeg var hos de i forrige uke så spurte jeg pappa om Gråtass (katten til min farmor) og de hadde avlivet han. Pappa spurte Kaspar; "hvor er pusen til oldemor?"
Kaspar svarer så rolig at han er i himmelen. Og da stakk det i magen i magen min; Hvis jeg ikke får hjelp og blir innlagt så kan han gå rundt og si det samme. "Mamma er i himmelen". Det unner jeg ingen barn, jeg har venner som har vokst opp til flotte mennesker uten enten en mamma eller en pappa. De vennene mine som har vært gjennom det er noen av de tøffeste jeg kjenner. 

I mange år har jeg slitt med skrivesperre, så det kan fort komme masse innlegg nå som tankene kjører for fullt!



Bare digger dette bildet! Tatt på Voss i 2014, når min far skulle hoppe i fallskjerm! 
 

Håp eller ei?

Idag våknet jeg på sofaen til en venninne, sliten i kropp og sjel. Muligens jeg fortsatt påvirket av overdosen. Men idag var jeg i samtale med Ambulant Akutt Team. Jeg er nå prioritert plass på DPS, enten i morgen eller fredag. Så får vi se hvordan det går denne gangen. Jeg gråt. Fordi jeg fortalte hvorfor jeg tok overdosen. Og det skal jeg fortelle dere nå. Jeg fikk flashback søndag

på grunn av en såkalt "venn" av familien hadde meg rundt lillefingeren, og sa masse ting til meg. Jeg var bare 15 år, og fortsatt et barn. Hvis jeg fortalte dette til noen så kom jeg til å ødelegge livet hans, livet mitt og guttene hans sitt liv. Og jeg trodde på det. Men den jeg skulle hørt på var min far. Men jeg kom under barnevernstjenesten, i 2 uker satt jeg på rommet og stirret ut i luften, spiste så å si ingenting. Og så gav de meg piller. Piller man ble avhengig av. Jeg merket selv at jeg kunne fortrenge det som hadde skjedd med piller. Jeg visste innerst inne at det var dumt av meg å høre på R(overgriperen) 

I flere måneder pågikk dette. Og så sitter man igjen med en skam, en skam som skjærer deg innvendig, en skam du aldri slipper unna. Det er nå gått 10 år, og endelig kan jeg snakke om det. Ja, jeg har vært inne på tanken på å legge ut alt av informasjon om han, med bilder. Men jeg er ikke dum. Jeg vet godt hvem han er, og flere vet hvem og hva han er. Jeg har aldri likt meg selv, jeg synes jeg ser direkte stygg ut. Men jeg tror det kommer av overgrepet. 

Jeg ønsker meg et liv hvor jeg kan være fornøyd med meg selv, jeg vil ha et liv hvor jeg kan legge meg i en blomstereng og ikke falle gjennom. Jeg vil være trygg. Jeg vil være glad. Et liv jeg kan se langt etter. Føler jeg. 

Hadde sårene mine på innsiden vært synlige, hadde du blitt vettskremt. Og hvem vil være sammen med en som meg? 
Jeg er ikke særlig flink til å vise følelser med nye mennesker. Jeg stoler på så å si ingen. 

Men nå har jeg slått av tlf, ligger på sofaen og skal kun se Castle. Hos venner. Godt det er noen rundt meg. Jeg er ustabil akkurat nå så jeg bør ikke være alene, og jeg kan ikke bo hos mine foreldre når Kaspar er der. Han skal ikke se meg så dårlig. 

- Stine

et par dikt!

Bare en prikk

En dag i pøsregn
hun gir ingen livstegn
Ingen hjelper henne
de svinner bare hen

Sprøytespissen står i armen
ingen varme
Hun er bare narkoman
ingen vil skrive en roman

Nok en ekstra i statistikken 
Bare en prikk
under jorden
i bakgården

 

Ser du meg?

Ser du meg
hører du meg
Jeg står rett foran deg
og ber deg 
om hjelp

De rundt meg 
lukter blomster
de nyter den blå himmel
Mens jeg 
jeg sitter 

Innesperret
Psykisk
Låst
Hvem kan redde meg



Der stod jeg

Der stod jeg
svak og ynkelig
sa fra meg omsorgen for mitt barn
Tok noen piller
ikke for rus
Men fordi jeg vil DØ

Jeg stod foran deg
jeg sa at jeg ville DØ
Men her sitter jeg
etter nok en overdose.

 



 

 

SE OSS OGSÅ - Gjesteinnlegg

 

Psykiatrien i dag er skremmende. Rett og slett rystende å tenke på hvordan den er, og hva som må til for å få den rette hjelpen man trenger og har krav på. Alt for mange mennesker dør hvert år av selvmord. 600 mennesker er 600 for mye.

Jeg har vært syk i 7 år. Likevel har jeg ikke opplevd å bli sett, hørt eller tatt på alvor. Det er ille. Vi bor tross alt i Norge, og slik skal det ikke være. Jeg er lei av å bli sett ned på og latterliggjort av psykiatrien.

Jeg har sett venner ta sitt eget liv fordi de har vært så frustrert og desperat etter riktig hjelp, men når de har sett alvoret, er de borte. Og de kommer ikke tilbake, dessverre.
Når mennesker tar sitt eget liv har psykiatrien bare beklaget uten at det har skjedd noen endring. Det er skremmende å tenke på. Når jeg ber om hjelp og er redd for hva jeg kommer til å finne på, ringer jeg legevakten. De jeg møter på andre siden av telefonrøret er uprofesjonelle sykepleiere som ikke ønsker å gjøre noe som helst.

Og det er forterdelig for oss som er syk og virkelig trenger hjelp. Hva med å lytte? Hva med å møte mennesket som sliter og som er redd, på lik linje med andre som er fysisk syk? Hadde ikke det vært en god idé? Jeg bare tenker høyt, og håper det en vakker dag vil endre seg. Og det uten at man må ta sitt eget liv. Da er det for sent. "Skjerp deg" "Ta deg sammen" "Hvorfor har du ikke tatt livet ditt før"? Dette er setninger jeg får høre av helsepersonell som jobber i psykiatrien. Jeg ser på det som svært alvorlig, og slik skal det virkelig ikke være. Er ikke selvmordstanker alvorlig nok som hjerneslag? Er ikke selvmordstanker viktig å ta på alvor? JO!!! Her kan menneskeliv bli reddet hvis bare den rette hjelpen hadde vært på plass fra dag én, og forebygget både medisinering og alle andre diagnoser. Jeg er opptatt av at ALLE skal på sett, hørt og tatt på alvor, uansett om det er fysisk eller psykisk. For nei, det er ikke "bare" til å skjerpe seg eller ta seg sammen, å bli frisk fra psykisk sykdom tar tid. Vær så snill. Ta oss på alvor før det er for sent.

- Lill Maren

NÅ ER JEG LEI!

Søndagskveld tok jeg en overdose med diverse medisiner, jeg fikk panikk pga tidligere opplevelser. Og det var det jeg sa til (NAVN FJERNET) som er psykologspeialist ved Øyane DPS som skrev meg ut tirsdag den 27 januar, etter at jeg sa at jeg kom til å forsøke å ta livet mitt. Og på søndag gjorde jeg det.. Jeg sov i hele går, og våknet idag. Jeg snakket med en utrolig hyggelig sykepleier, og en hyggelig lege. Jeg sa jeg vil inn på DPS over en lengre periode så jeg kan få hjelp, og over lengre tid. Det er så mange skjebner der ute som går gjennom det akkurat samme som meg. Jeg tør ikke å reise hjem, fordi da det en stor risiko for at det skjer noe dumt, og at Kaspar blir foreldreløs. Jeg kjemper mot styggen på ryggen, hver jævla dag. Jeg har fått time hos Ambulant akutt team i morgen. Men hva pokker kan de gjøre? De kommenter sko og sminke. De skjønner ikke at det eneste som kan hjelpe meg akkurat nå er innleggelse.

Jeg elsker Kaspar og mine tantebarn så uendelig. Jeg vil aldri tillate at noen gjøre noe dumt mot de så de ender opp i samme situasjon som jeg er.
Jeg elsker mine foreldre som står på og passer Kaspar. 

Men, en dag så fordufter jeg hvis ikke helsevesenet reagere og hører på meg.
Jeg vet om flere tilfeller der folk ikke har fått hjel, men har blitt skrevet ut av enten DPS eller Sandviken dagen etter de "gav" opp. 
Jeg kjenner tilfeller hvor det er mennesker som bare "sliter" med søvn som får være der inne i flere uker. 
Jeg vet om tilfeller hvor folk har blitt sendt hjem fordi de har et godt humør.

 

Jeg vet at jeg er smart og kan bli noe. Men da må jeg få hjelp først og fremst. Nå sitter jeg helt dopa og skriver dette. Fordi jeg er lei. 

Hadde det psykiske vært synlig, så hadde folk reagert. Jeg føler meg kvalt, og dere ser det ikke.
Jeg har vondt i hjertet pga angsten. Men EKG`en viser ingenting.
Arrene jeg har på innsiden er så vonde at jeg ikke orker å stå opp fordi de svir så intens. 
 

Min fasade er brutt, den er ikke lengre der. Jeg vil ikke tie om min skam lengre. Jeg har vært utsatt for overgrep 2, jeg har ruset meg, jeg har gjort kriminelle ting. Jeg har vært skoleflink,og stilt opp for mange mennesker som kanskje ikke fortjener det. Men jeg står her idag. UTMATTET. SLITEN. 

Fra igår til idag har jeg lagt i en seng med masse ledninger. Det var ikke det jeg ville. Jeg ville dø. Men nå vil jeg ha hjelp. HJELP! 

Jeg har lest aviser, den ene barnevernstjenesten er fantastiske som sørger for at barnet er i familien, men i andre tilfeller så gjør de feil. 

I mitt tilfelle kan det være begge greier, men at jeg hadde store rusproblemer tok de ikke på alvor, selv om både psykolog og mine foreldre sa det. Jeg røykte stadig hasj før møte. Men nå er jeg rusfri går ikke akkurat inn på å dope meg. Skal jeg kjøpe narkotika så kjøper jeg det fordi jeg ønsker å dø.

Men igjen, etter en natt på rusakutten, så blir jeg utskrevet, fordi jeg ikke er rusmisbruker, men fordi de ikke kan gjøre annet. Bare sette opp et time på ambulant team. Tenk om jeg gjør noe i natt? Tenk om jeg får et tilbakefall? Fordi jeg ikke får hjelp. 

Min historie skal ut, dere som sliter skal vite at dere ikke er alene. Dere kan mer enn gjerne tipse denne bloggen til andre. Få opp øynene til folk. 

Helsevesenet er styrt av politikk. Når skal pasienter bli hørt?

Det neste innlegget som kommer fra en venninne, om kort tid. 

-Stine

 

UTSKREVET!

Ja. Så var man her igjen. Utskrevet. Kan noen være så vennlig å fortelle meg hvorfor det psykiske helsevesenet ikke fungerer? 
Jeg: "jeg går rett og kjøper noe dop når pengene er på konto og tar overdose hvis dere skriver meg ut, for jeg trenger hjelp" 
Legen: "jeg skriver deg ut, så du får klare deg selv" 

Jeg kjenner jeg er så forbanna at jeg skjelver, når jeg endelig klarer å be om hjelp så blir jeg bare dolket i ryggen, av det "perfekte" helsevesenet vi har til lands. Folk som bare sliter med å sove skikkelig får ligge inne i flere uker, men en som virkelig er så sliten at de ikke orker å leve mer får bare beskjed om å klare seg selv. Følg ditt og følg datt. Det eneste det psykiske helsevesenet er i stand til er kjemisk lobotometering av pasienter. "Piller er kuren til alt! Vi kjører på med ditt og datt, så h*n blir så apatisk og følelsesløs, så slipper vi å ta ansvar, hvis de dør!" 

Er det rart at det skjer? At folk dør fordi de ikke får hjelp? Er det rart at folk klatrer på gjerdet på broen? Er det rart at det er folk der ute som sitter igjen uten sine nærmeste? Nei, det er for svarte ikke det. Spesielt ikke i dette landet. Hvorfor blir ikke de "ansvarlige" satt på plass? Hvor lenge må jeg kjempe? 

Pappa: "ikke gjør noe dumt." 
Jeg: "hvordan skal jeg ellers få den jævla hjelpen?" 
Pappa: "bare ikke gjør noe dumt, for da kan det være for sent." 

Der sa han det. Hvis ikke pasienter blir hørt og forstått så dør de. Og nei, selvmord er langt fra egoistisk. Noen gjør det for å la familien slippe å være våken om natten, fordi de er bekymret. Noen mennesker føler seg kun som en belastning og vil ikke være det. 
Jeg lurer så på om leger/psykologer/psykiater ligger våken om natten, fordi en pasient tok livet sitt fordi de ble avvist når de bad om hjelp. Eller skrek om hjelp. 

#fuckedup

 

- Stine 

Utskrivelse!

Hei godtfolk! 

Idag hadde vi samværsgruppe hvor vi snakker om et spesielt tema. Og idag var det utskrivelse. 

Og nå rabler det flere tusen tanker i meg. Dagen i dag byr på masse følelser. Men akkurat nå er det utskrivelsen som står i hodet på meg. Ja, den dagen kommer. Det vet jeg. Men når vet jeg ikke. Kanskje neste uke. Men hva er mine følelser og tanker rundt det? Jeg kjenner veldig på at jeg gruer meg. For denne gangen blir det annerledes. Jeg kommer ikke hjem til Kaspar, men jeg kommer hjem til en tom og mørk leilighet. Denne gangen er ikke Kaspar der, eller rett rundt hjørnet. Denne gangen skal jeg være alene. Og jeg gruer meg. 

Jeg er redd jeg skal gå rett på en smell. Jeg er livredd for at jeg finner på noe dumt som gjør at jeg ikke lengre kan ta vare på meg selv, eller rett og slett at mine foreldre må planlegge begravelsen min. 

Men samtidig slår en tanke meg; jeg har faktisk en mulighet til å lære meg selv å like meg selv igjen, jeg har en mulighet til å gjøre ting som jeg ikke har fått gjøre. Kanskje jeg kan reise en tur ett eller annet sted, for å få litt pusterom? Kanskje jeg kan rett og slett sette meg ned å lage noen planer. Men jeg vet ikke. Det er en rar følelse. Kanskje jeg må fortelle behandler om mine tanker og få henne til å forstå at en snarlig utskrivelse er ikke så smart. At jeg trenger disse trygge rammene rundt meg en liten stund til. Bare til jeg vet hvordan jeg skal håndtere livet der ute. 

Men så var det en andre tanken. Idag kommer Kaspar på besøk, han skal være med på en barnesamtale. Det vil si at det er 2 sykepleiere fra avdelingen med meg og Kaspar for å snakke litt rundt dette med sykdommen min, og at jeg er her. Og så skal jeg fortelle han at nå skal han bo hos mormor og besten. At mamma er syk, at det ikke er hans feil. At jeg elsker han overalt på jord. At jeg skal gjøre mitt for å være en god mor igjen. 

Jeg hater dette. Jeg virkelig hater å kjenne på disse følelsene. Jeg tenker ikke rasjonelt akkurat nå. Jeg har mest lyst til å stikke langt vekk og bare hyle,gråte og kjefte på meg selv. For det var ikke dette livet mitt skulle bli. Men jeg tror at de aller fleste som kjenner meg og min familie vet at jeg ikke hadde vært her idag om jeg hadde tatt abort. Da hadde jeg enten vært i graven for lengst, eller jeg hadde vært en sprøytenarkoman uten mening. Kaspar er den absolutte eneste grunnen til at jeg lever idag. 

Men nå skal jeg prøve å komme meg gjennom denne dagen, og håpe at jeg får en grei dag, selv om det er tøffe tider. 

Ha en flott dag alle sammen <3 

- Stine. 

 

Valentinedag & Mentaliseringsbasert terapi.

Hei solstråle! 

Det er den berømte valentinedagen idag. Den berømte 14. februar. 
Og her sitte jeg i vinduskarmen og ser ut vinduet mens jeg skriver dette innlegget og hører helikoptertrafikken over oss. Jeg stod opp idag og fikk i meg det svarte gullet; kaffe. 
Slappet litt av. Tenkte. Spiste "lunsj". Og så kom jeg på en idè om å laget kort til alle på avdelingen. Så jeg limte sammen 4 ark, tegnet et hjerte og skrev på fine ord som alle bør få høre, hver dag. Alle trenger oppmuntrende ord i blant. 
Dette henger i gangen så alle kan se. 



- Husk at du er god nok! 
- Lev opp til deg selv og ikke andre! 
- Bak skyene er himmelen alltid blå.
- Du er tøff. 
- Du er unik! 
- Du er vakker.
- Selv om du føler deg ensom nå, så blir du sett og forstått av noen. 

*Hadde en ulldott vært en klem, så hadde jeg slengt en hel sau i trynet på deg*

*La tiden som kommer
bli fylt med glede.
Men hvis motstand kommer
er jeg tilstede
Hvis smilet visner og 
dagen blir stri, skal du
vite at jeg alltid har tid*

Litt kjærlighet må til på denne dagen! ;-) 

Men idag har jeg vært på Mentaliseringsbasert terapi. Det er en gruppe jeg er med i hvor vi skal snakke om følelser og slike ting. Man skulle nesten tro at vi fikk en ny opplæring i dette med følelser og mentalisering. Per dags dato har jeg ennå ikke lært noe nytt, men tatt til meg og forstått meg selv litt bedre. Vi skal gå til sammen 12 ganger til denne gruppen, og vi har 9 igjen. Det blir spennende. 
Det er 2 spørsmål som kanskje gikk inn på meg idag.. 
 

Hvilke grunnleggende følelser har du lett tilgang til?
Hvilke grunnleggende følelser har du vanskeligere tilgang til? 

- Jeg har for tiden lett tilgang til sinne, tristhet, redsel, angst og kjærlighet. Men kjærlighet til min sønn er det eneste. 
Jeg tror at dette er veldig sånn periodevis. At man i en periode får lettere andre følelser enn andre tider. 
- Jeg har vanskelig for å kjenne glede for tiden, jeg gleder meg ikke over småting, jeg kjenner ikke at jeg har lyst, jeg kjenner ikke håp.
Men dette er også veldig avhengig av hvilken periode jeg er i. Og akkurat nå er jeg langt nede, rett og slett i kjelleren. 



Nå skal jeg sitte her i vinduet på rommet og høre litt musikk. Og bare tenke. 

Jeg håper dere alle får en riktig fin ettermiddag <3 

- Stine. 

 

Litt av hvert!

Idag klarte jeg så vidt å stå opp, var skikkelig trøtt, men det er vel slik det er for noen av oss. Jeg var ikke den eneste på avdelingen som gikk rundt å gjespet. Etterhvert som tiden gikk så skulle jeg være med på kreativ gruppe, eller bildeterapi. Jeg har vært med flere ganger. Men i det siste er det et symbol som har vært veldig sterkt for meg. Semikolon. Når en forfatter skal avslutte en setning men velger å ikke gjøre det likevel så bruker han semikolon. Så setningen er ditt liv og du er forfatteren. Enkelt og greit sagt. Så jeg brukte sånne pastellfarger for å tegne opp dette symbolet. Hvordan det bildet ble til slutt kan du se lengre ned. Jeg har også en tatovering som jeg skal vise bilde av. 

Men nå tenkte jeg at jeg skulle fortelle dere hvordan jeg helst klarer å takle angst. For meg er musikk en veldig god terapi. Jeg har som oftest med meg hodetelefoner i vesken. Kjenner jeg at angsten kommer snikende så tar jeg på musikk på ørene, om det så er en sang bare. Men hvorfor har vi angst? Noen er redd for høyder, men er høyden farlig? Noen er redd for edderkopper (det er jeg og) men de er ikke farlige. Min angst kommer hvis jeg er ute blant folk og ikke har noe kontroll overhodet på hva det er som skjer rundt meg. Jeg må ha kontroll. Hvis jeg hører noen snakker litt høyt, eller har lik stemme til noen personer jeg helst ikke vil ha noen forbindelser med idag, så reagerer jeg med en gang. Da har angsten tatt meg, da må jeg ut å lufte meg. Jeg må rett og slett bare få pusten igjen og si til meg selv at det går over, opptil flere ganger. Men når man har angst så må man kjenne på hvorfor man har angst, hva er det som skjer i kroppen? 


Det er 3 ting med angst,

- Det gjør vondt
- Det er ikke farlig
- Det går over. 

Jeg kan skrive under på at det er vondt, jeg kan skrive under på at det ikke er farlig og jeg kan til en stor grad love deg at det går over. Jeg var sikker på at jeg var syk, jeg hadde store smerter daglig. Jeg trodde jeg hadde hjertefeil. Men det var bare angsten. Og nå lærer jeg meg hver dag å takle dette. 

Hvis du har angst og ikke vet hvordan du skal håndtere det, så vil jeg råde deg å sette deg ned for å skrive hva som hjelper deg i vanskelige situasjoner, og at du bruker disse tingene når det skjer en situasjon du er uvel med. 

Jeg har vært på klatring idag, en utrolig kjekk ting å være med på. Jeg har tidligere vært med på litt da min bror har vært aktiv i klatring. Og når vi kom tilbake så var det kvelds, og så ble det film i stuen. En kjekk avslutning på dagen. Jeg prøver å tillate meg å le uten å få skyldfølelse for dette med omsorgsovertakelsen. Det er tøft, men dette er min siste sjanse. Men nå skal jeg i dusjen, og så legge meg. Gleder meg til å sove, bare jeg får sove i hele natt. Ha en fin natt, og gledelig valentine dag i morgen. 

 

#semikolon #psykiskhelse 



#semikolonprosjekt #tatovering 

 

- Stine. 

MORSDAG.

Idag er det morsdag, og idag sitter jeg med blandende følelser. Kaspar er hos mine foreldre, som for øyeblikket har omsorgen for han. De kom på besøk idag, og jeg fikk en pose twist i gave av Kaspar. Men likevel, jeg kjente veldig på at jeg ikke fortjener en gratulasjon med morsdagen. For jeg har sviktet? Eller? 

Jeg har fått mange tilbakemeldinger om at det er en voksen og reflektert avgjørelse jeg tok når jeg frivillig gav fra meg omsorgen for Kaspar. Det føles ikke sånn til tider. Jeg har mistet den lille "kontrollen" jeg hadde. Det er jeg som skal være hans mamma, det er jeg som skal beskytte Kaspar, det er jeg som skal sørge for at han har det han trenger, det er jeg som skal sørge for at han pusser tennene og det er jeg som skal sørge for at han har det bra, til enhver tid. 

Da de kom her løp jeg ut av dørene uten å gi beskjed til kontaktpersonen at jeg gikk ut, selv om hun visste det, så skal man helst gi beskjed. Men jeg tenkte ikke. Jeg bare løp ut for å se gutten min. Jeg løp ut for å kjenne den nærheten vi har. Båndet vårt. Så kjørte vi til en lekeplass rett i nærheten. Det var rart, for det var noe som holdt meg på mange måter litt unna. Kaspar var sliten etter en stund, og ville hjem. Han ble veldig stille når jeg bar på nevøen min, som om at han ville ha meg for seg selv. Da kjente jeg det stakk i hjertet. For jeg er hans mamma. Men så bar jeg på begge guttene samtidig og da var det greit.
Det var ikke så lenge de var her, men den lille tiden gjorde godt. Og vond. For hvor lenge det er til jeg er frisk?

Jeg savner sønnen min hele tiden, jeg ser på bilder av han så å si hele tiden. Det er en sårbar periode. Det merker jeg, og det kan jeg innrømme ovenfor alle. Derfor får jeg ikke ta perm, fordi jeg ikke hele tiden tenker klart og kan plutselig få en eller annen reaksjon på min avgjørelse. Hvis jeg ikke hadde gjort det frivillig så hadde det kanskje blitt tvang. Jeg har vært syk lenge, og jeg blir ikke frisk på 1-2-3.

Nå sitter jeg på sengen på rommet mitt, det er nesten helt stille. Jeg hører nesten bare at jeg trykker på pcen, og noen ganger at dører blir åpnet og lukket. Jeg ser på skyene ute, jeg kjenner ensomheten, Det er tøft. Det er vondt. Tiden går så tregt. Jeg blir nok sittende her en stund.  

Gratulerer med morsdagen til alle mødre der ute! <3 

Lille gutten min <3 Tatt i januar 2016.

- Stine
 

 

Ny dag!

Så ble det kveld her i gården også. Det er ufattelig kjedelig å være innlagt i helgene, da de fleste er på perm. Men jeg har prøvd å ikke tenke så mye på det som skjer. Men jeg tenkte jeg skulle skrive litt om hva jeg sliter med. Jeg er for tiden under utredning, men de har en mistanke om at jeg har personlighetsforstyrrelse. Jeg er veldig opp og ned med humøret til tider. Jeg kan fort bli sint, men det er min måte å "forsvare" meg selv på når jeg kommer opp i vanskelige situasjoner. Og så har jeg PTSD, grunnen til det vil jeg ikke gå nærmere inn på, men med den diagnosen så kommer angst og depresjoner.Jeg har også lavt stoffskifte.  

Jeg kan gå i butikken en fredags ettermiddag og det er for min del en av de største utfordringene jeg har. Jeg trenger kanskje bare et brød. Men nå jeg går gjennom butikken så kjenner jeg at jeg ikke får puste skikkelig, jeg kjenner jeg begynner å svette. Ikke fordi jeg løper, eller det er for varmt. Men fordi det er så masse folk der, og jeg har ikke kontroll på det som skjer rundt meg. Hvem som er der, hva de kan gjøre... Angsten klorer meg på innsiden. 

Depresjoner er noe jeg sliter med også, fordi jeg ikke alltid klarer å håndtere ting så blir jeg veldig lei meg. Jeg kan våkne en morgen og stå opp fra sengen og gå bort til sofaen. Og det er bare det jeg orker. Men jeg må presse meg selv. Når jeg har sønnen min så må jeg. Da har jeg ikke noe valg. Men når jeg er alene kan jeg ligge i sengen min i flere timer, ja, flere døgn til og med. Hvis jeg presser meg selv for mye kan jeg ende opp med hodepine, og jeg kan bli irritert. 

Det er ikke fordi jeg er lat, men jeg kan ikke jobbe eller studere nå, og ikke på en stund. Nå skal jeg fokusere på å bli frisk. 
Jeg har endelig fått sansen for trening igjen. Som nevnt i det forrige innlegget, så går jeg på kickboksing. Og så driver jeg med en del øvelser her på DPS, hvor det er eget treningsrom. Fysisk aktivitet er medisin! 
 

Jeg sitter ofte og tenker; hva ønsker jeg med livet mitt, hva ønsker jeg å gjøre? 

#JegVilBliFrisk

Det er det eneste akkurat nå, Jeg tar dag for dag, og håper jeg en dag kan si at jeg har kjempet, og jeg vant. For akkurat nå ser det ikke slik ut. Jeg har kjempet og vunnet før, men for hver tilbakesteg som jeg tar, jo dårligere blir jeg. Den der 3 skritt fram og 2 tilbake er en vane for meg. Men i det siste har det vært 5 skritt fram og 10 tilbake. 

Skriv gjerne en melding til meg om hva du ønsker å lese om, eller hva du vil vite mer om. Jeg setter pris på hver og en som tar seg tid til å lese bloggen. Jeg skal prøve å bli flinkere på å skrive om alt. Jeg er kanskje opptatt av det psykiske nå, men det kommer sikkert noe kjekt iblant også. 

Jeg ønsker deg en riktig fin kveld <3 

-Stine

 

Og så var vi tilbake.

Denne gangen skal jeg være hard og brutal. 

Jeg har møtt veggen igjen. Jeg gjorde noe veldig impulsivt forleden. Jeg er sliten. 
Dagene har vært tunge, jeg har ikke orket så mye. Men nå er jeg innlagt igjen. Kanskje jeg kan bli bedre etter denne gangen. Kanskje ikke. Men når en er så sliten som jeg har vært i det siste så må man ta dag for dag. Det hele begynte med at en person, en psykolog faktisk, som aldri har truffet meg og min sønn, leverte inn en bekymringsmelding på meg og min sønn til barnevernet. H*n begrunnet det med at hans pasient hadde sagt at min sønn slo meg rett i fjeset, viste voldsom atferdsendring når jeg for eksempel hentet han i barnehagen, at det kunne se ut som at jeg hadde rusproblemer. Og h*n visste ikke om det var tidligere var sendt inn bekymringsmelding. Men denne pasienten var fullt klar over det. Ja, jeg har tidligere slitt med rus. Jeg ruset meg sønder og sammen, men den dagen jeg fant ut at jeg var gravid, sluttet jeg med alt. Virkelig. Hvis du ikke tror meg så kan du gjerne være med meg til legen for å se på at jeg tar prøver. Men dette med at min sønn hadde vist så veldig stor atferdsendring, han er 3 år, han er i trassalderen. Han er tunghørt og bruker høreapparat, og han har ikke alltid ord for hva han føler og tenker. Ja, jeg brukte lang tid på å få han med meg, men det er gjerne fordi han var midt i en lek. Og jeg tror ikke på den måten at jeg bare går inn og tar han med meg. Jeg tror på at jeg kan bruke tid for å la han bli ferdig med leken og så komme ut i gangen. Etter en lang dag med høreapparat og mye støy så er han gjerne mer sliten en de andre barna, og hva skjer når man er sliten? 
 

Man reagerer på sin måte. Jeg skal være ærlig å si at han er påvirket av hva som har skjedd rundt oss det siste året. Det mener jeg. 
Men det er normalt at en 3 åring kan bli trass, og ikke vil være med hjem. Til og med de andre normalt hørende barna i barnehagen har reagert på akkurat samme måte når foreldrene har hentet ungene. Flere ganger har vi sittet flere foreldre i garderoben med unger som ligger på gulvet og hyler. At jeg fikk angstanfall når jeg skulle hente min sønn i bhg og måtte bare gå ut å puste litt, ja det har skjedd. Men det er kanskje ikke rart når jeg føler jeg blir overvåket til enhver tid. Men når jeg får K med meg hjem, så er vi begge i godt humør. Vi har sittet i sofaen og ledd sammen, vi har tøyset sammen. Han får være med å lage mat. 

Den siste perioden før jeg ble innlagt, har det faktisk ikke vært en episode hvor han har vært aggressiv mot meg når jeg har hentet han. 
Siden nyttår. 
Men likevel kjenner jeg på at jeg sliter når jeg føler meg fanget i mitt eget liv. Møter nesten hver dag, ingen pusterom , spesielt etter denne bekymringsmeldingen. Jeg begynte på Kickboksing rett etter nyttår, og det har gitt meg en glede. Det er 2 timer i uken hvor jeg faktisk klarer å glemme alt. Jeg klarer å fokusere på meg selv og trening der og da. 

Men igår skjedde det noe jeg aldri hadde trodd. Jeg har for øyeblikket gitt fra meg omsorgen for min egen sønn over til mine foreldre. Jeg vet at de er fantastiske besteforeldre og at K er trygg hos de. Men likevel satt jeg igjen med en følelse av at jeg er verdens verste mor, at jeg aldri skal få se min egen sønn igjen, at nå er bare alt svart. Jeg ville ikke stå opp idag fordi jeg kjente at livet mitt er over fordi han ikke er under min omsorg. Men vet du hva? Jeg har tatt det tøffeste valget som en forelder kan ta. Ja, jeg gav fra meg frivillig omsorgen for min sønn, fordi jeg trenger å bli frisk. Jeg trenger å føle meg frisk og være fornøyd med meg selv før jeg kan ta meg av gutten min. Nå skal jeg fokusere på meg selv for en tid framover. Jeg er ikke stolt over meg selv akkurat nå. Men jeg tror dette er det riktige å gjøre. Før eller siden må jeg få fred til å puste, i mitt tempo. Uten å føle meg overvåket, uten å føle at jeg lever for andre. Jeg skal leve for meg selv, for min sønn. Ikke for deg som sitter bak en pult og overvåker meg. For jeg vet at jeg er en god mor. 

Ensomhet.

Ja, du leste riktig. Jeg gikk gjennom et brudd når jeg var innlagt, og plutselig hadde vi ikke et sted å bo, jeg måtte stresse meg opp for å få alt på plass slik at jeg og min sønn kunne bo på et trygt sted. Og til slutt kom vi oss i ny leilighet, men er det en ting jeg kjenner på så er det denne ensomheten. Nå er det lørdagskveld og jeg ser på storyen til mine venner på snapchat at de koser seg med venner, fest eller noe annet. Misforstå meg rett, jeg er ikke ensom når min sønn er våken, da lager han mer enn nok liv i heimen. 

Men når han er lagt, kjenner jeg på denne ensomheten. Det kom så brått på at jeg ikke lengre hadde en støttespiller som satt der med meg, som lot meg sove litt ekstra fordi jeg sov dårlig, eller som bare var der. Og denne "tilvenningsperioden" tar aldri slutt. Noen kvelder bare sitter jeg her og gråter, og bare vil legge meg. Andre kvelder ser jeg på serie til jeg sovner på sofaen, og andre kvelder går jeg av skaftet for å rydde og vaske. Selv om jeg kanskje vasket tidligere på dagen. 

Og der er angsten, jeg får panikk når jeg kjenner på at jeg faktisk er alene, at jeg ikke har en som kan være der med en gang jeg trenger det. Jeg har ikke stort nettverk, jeg vet at jeg har skjøvet fra meg flere fordi jeg ikke har klart å være meg selv. Jeg er veldig sensitiv på hvordan folk er rundt meg. Jeg har noen jeg skulle ønske jeg hadde mer kontakt med, men jeg tør ikke. Jeg har fått beskjed om at jeg trenger å kjenne på at jeg får positive erfaringer med nye mennesker. At jeg trenger å stole på noen fra første stund. 

Men nå gjelder det bare for meg å komme meg gjennom denne kvelden, og de neste dagene så får vi ta det som det kommer. 

Jeg håper du får en fin kveld, og at du koser deg masse. Det er ikke meningen å gjøre deg såret eller noe. Men jeg vil bare så gjerne fortelle at ensomhet er noe mange sliter med..... 

-Stine. 

Straks er det nye året her.

Jeg beklager at det har vært lite innlegg i desember, men har prioritert å kose meg med Kaspar i julen. Men nå er det altså nyttårsaften i morgen. 

2017 venter oss nå. Hva skal man ta med seg fra 2016 og inn i det nye året?

Jeg skal ta med meg de erfaringene jeg har gjort meg dette året, som har vært både tøft og godt. Jeg er så heldig som har en sønn som ser opp til meg, han er heldig som får vokse opp i et hjem med leker og mat. Vi er akkurat ferdig med julen, hvor vi har hatt det godt med god mat, flotte gaver, men ikke minst det gode selskapet vi har hatt. 

Men hva med de som ikke har dette? Både i Norge og i utlandet? I år har jeg bidratt med noen kroner til røde kors, og til en gutt i Hellas som har forbrent nesten hele kroppen. En som flyktet fra Syria. Jeg er fast giver til leger uten grenser. Hvorfor gjør jeg det? Fordi dette går til folk som trenger det mer enn andre. Og dette skal jeg fortsette med inn i det nye året. Jeg har ikke alltid verden med penger selv, men jeg har god samvittighet når jeg støtter viktige organisasjoner. 

Hva annet skal jeg ta med inn i 2017? Som dere vet så har jeg vært åpen om mine psykiske vansker, og nå skal jeg utredes enda mer. Så jeg kan få riktig hjelp. Jeg skammer meg ikke over dette. Heller tvert i mot. Etter jeg begynte med bloggen, har jeg fått innspill og kommentarer som gjør at jeg vil fortsette. Selv om du ikke ser de kommentere her på bloggen, eller på Facebook,  så er det folk som skriver privat til meg, eller som sier det til meg når jeg treffer de. Og det er en ting jeg liker,  at de kommer og sier til meg hva de liker med bloggen, eller hva de mener om den. 

Jeg skal også ta med meg videre minner. Minner fra gode øyeblikk. Jeg fant en sjelevenn i år, men dessverre bler hun ikke med oss videre inn i 2017... Maia var for meg en person jeg kunne snakke med om alt, selv om vi kun hadde kjent hverandre en kort tid. Men begge hadde samme interesse, for foto, guttene våre, baking, våre psykiske utfordringer og masse annet. Vi ble kjent med hverandre i august, men det føles som vi hadde kjent hverandre hele livet. Hvil i fred, Maia❤

Jeg har ikke satt meg noen nyttårsforsetter, men jeg vil gjerne fortsette å skrive blogg. Jeg vil fortsatt komme med sannheter du kanskje ikke liker. 

Med dette ønsker jeg og dine et riktig godt nyttår! Ta vare på deg og dine, så sees vi i 2017❤

-Stine

En dag om gangen. Et skritt om gangen.

Idag har det vært en todelt dag. Til tider føler jeg meg som en belastning for andre, og da velger jeg å bare ligge på rommet og vente, fordi jeg til tider ikke har noen kontroll på det som skjer rundt meg. Det skjer, men jeg henger ikke med. Jeg går i en egen boble og er gjerne litt "desorientert". Men jeg har skjønt at jeg må ta en dag om gangen,  et skritt om gangen.  Selv om ting er helt j***** nå, så kan det ikke bli verre. Jeg er så heldig som har blitt kjent med noen fantastiske mennesker her hvor jeg er innlagt. Venner jeg vil ha livet ut. Fordi vi forstår hverandre, vi trives i hverandres selskap. Og jeg hadde ikke trodd hvor viktig det faktisk er. 

Idag var det shopping og tur på restaurant, og det var deilig. Rett før vi gikk herfra tok jeg medisinen min som skal hjelpe meg å roe tankene, og kom oss bort til Sartor. I den første butikken kjente jeg veldig på at jeg må ha luft, jeg må ta en time out. Og det gjorde vi. Og så fortsatte vi handlerunden. Denne ettermiddagen på kjøpesenter idag er en seier i seg selv, for det er første gang på lang lang tid jeg har kunnet ta ting med ro, og glede meg over selskapet jeg hadde, på et Senter. På et senter hvor det kryr av folk. Vanligvis løper jeg innom den forhåndsbestemte butikken og skynder meg ut. Jeg tror det er flere år siden jeg kunne dulle rundt på et senter uten å måtte løpe vekk fra alt. Og så var det en tur på Skikkelig Mat. Venninnen min bestilte kalkunbryst, og jeg svineribbe. Siden jeg smålig har fått tilbake matlysten så klarte jeg å unne meg en god tallerken. Godt var det, man blir fort så altfor vant til sykehusmat. 

Nå er kvelden her, jeg ligger i sengen og skal se litt serie før jeg prøver å få meg søvn. Jeg håper dere får en fantastisk god natt ❤

Tøff helg.

Helgen som er gått er en av de tøffeste helgene jeg har vært gjennom på 3 år. Det har vært mye tanker, mye følelser og motstand. Jeg skal ikke skrive ordrett hva som har skjedd. Men nå for tiden er jeg mye alene, jeg har møtt motstand hos de jeg er glad i. 

Jeg har alltid sagt at jeg vil ha fred, og hva mener jeg med det? Ikke at jeg nødvendigvis skal forduftet fra jordens overflate, men at jeg vil ha fred i sinnet, fred i hjertet. Det får jeg ikke når alle jobber mot meg. Da vil jeg vekk. Kanskje jeg er svak, kanskje jeg er dum,  kanskje jeg er blind og ikke forstår andre. Men jeg gjør det. Jeg forstår at folk er lei av meg, men jeg kan ikke noe for at jeg sliter. Jeg kan ikke noe for at jeg er så sliten at jeg kunne sovet hele tiden.

Det er tross alt begrenset for hvor mye et menneske kan strekke seg. Det er begrenset for hvor mye motstand en skal gå gjennom før det ryker. Jeg har alltid slitt med å føle at noen er glad i meg. Uansett hvor mye man prøver. Jeg sliter med å stole på mennesker, fordi jeg har opplevd tøffe ting. 

Jeg er innlagt. Er ikke det et bevis nok på at jeg er sliten? 

Pårørende? Hvordan skal de forstå?

Vi vet at alle som møter tunge ting i livet; enten dødsfall, ulykke eller vanskelige situasjoner trenger noen som er en støtte til enhver tid. Også vi som er psykisk syk. Det kan være vanskelig for pårørende å vite hva man kan hjelpe med, hvorfor en er psykisk syk og hvordan vi som psykisk syke har det. Er vi så langt nede at vi vil dø, og sier det rett ut, så er det et rop om hjelp. Driver man med selvskading så er det ikke alltid like lett å forholde seg til det. Er noen så deprimert at de knapt vil stå opp om morningen,  eller noen har så sterk angst at en tur på butikken sliter en ut i flere dager.  Vi trenger støtte. Vi trenger forståelse. 

Jeg vet om flere som har mistet kontakten med familien sin fordi de pårørende ikke får nok eller god nok informasjon fra fagpersonell. Noen er så heldig som har en fantastisk gjeng rundt seg, som forstår. Men ikke alle. 

Til og med barn trenger hjelp til å forstå. Ikke hvorfor vi er syke, men hvordan det er for oss å være syk, selv om vi elsker ungene våre overalt på jord. På flere helseinstitusjoner rundt er det tilbud om barnesamtaler. Noen barn er for små, noen barn forstår ikke alt så veldig godt. Men mange barn tar det til seg,  og kan være med i foreninger som barn av psykisk syke, for å treffe andre barn som er i samme situasjon. 

Men hva med de voksne pårørende? Søsken,  tanter og onkler, foreldre, ektefelle, samboer og besteforeldre..... de trenger informasjon de og.... Hva med de som lever i tidligere år og tenker at psykisk helse er tabu? Hva med de som er redd for å dumme seg ut? Man kan få tilbud om pårørende samtaler. Og det burde alle stille opp på. Mange psykologer og leger er veldig flinke til å fortelle hvordan pasientene har det, hvorfor og hva kan man gjøre. Kanskje noen kan kjenne seg igjen på noen punkter, og vil gi pasientene bedre forståelse? 

Å være pårørende til psykisk syke, det er overhodet ingen enkel jobb. Man kan bli sliten, man kan bli oppgitt, man kan bli frustrert,  man kan bli sint og lei. Men det er utrolig viktig at du som pårørende er der, at vi kan gråte på skulderen din, at vi kan forbanne oss over ting som ikke er bra og at vi kan fortelle dere hvordan vi har det. Uten å møte motstand.  Uten at vi skammer oss. For vi skammer oss, vi er redd for å møte motstand.... Vi holder ting igjen for å skåne dere som pårørende, fordi vi ikke vil at dere skal reagere på en måte som for oss er vondt. Vi forstår at du som pårørende er sliten, og vi er lei oss for det. Men vi er på vårt sårbare, og ønsker kun å bli sett. 

Ny dag, nye muligheter?

Idag våknet jeg. Etter en dårlig natt, eller for såvidt en dårlig uke. Men idag våknet jeg, med et lite håp. Kanskje ting skulle ordne seg idag. De ansatte her er veldig flinke til å passe på meg og hjelpe meg. De er flink til å prøve å få meg til å se et lite håp. Når jeg våknet idag, og kjente dette bitte lille håpet i magen, så trodde jeg at denne dagen skulle bli god. Stod opp og tok meg en kopp kaffe, og en røyk. Ja, jeg vet at det er synd å røyke, men jeg får ikke lov å slutte enda. Tok en telefon, sendte noen meldinger. Og i løpet av et par minutter raste alt sammen,  det lille håpet som jeg hadde, ble plutselig et stort mørkt hull. Jeg reiste meg opp for å gå ut, og kroppen kjennes ut som gelé, svak... Jeg har ikke spist siden søndag. Jeg vet at det er lurt å spise, spesielt når en sliter psykisk. Tårene renner. Føler meg svak, mislykkes. Det håpet jeg hadde i magen ble en vond klump. Når man våkner og kjenner et lite håp, som senere skal bli en vond klump, så blir dagen ødelagt. Det skal virkelig så lite til. 

Nå er det 2. Desember. 

Snart jul. Jeg så faktisk på The julekalender igår, kjente et lite snev julestemning. Men så får jeg bare vonde følelser om hva som kommer senere denne mnd. Hvor lenge skal jeg være her? De sier at jeg er så sliten at jeg må hvile. Hvile, det er lettere sagt enn gjort. Når en aller helst vil bare sitte i dusjen lenge og gråte. Når en aller helst vil være alene, når en aller helst vil sitte på det mørke rommet. Når en trenger forståelse, men ikke får det. 

Jeg burde stelle meg nå, men her sitter jeg. På sengen, nervøs for hva som møter meg idag. 

Bare 1 time til man skal avgårde herfra til møte. Tiden går så tregt. 

Jeg håper ellers at dere lesere har en fantastisk flott dag ❤

Les mer i arkivet » Mars 2017 » Februar 2017 » Januar 2017
hits