En fredag i mitt liv.

Akkurat nå er folk på fest, hos venninner/venner og koser seg med god mat og drikke. Noen feirer sikkert en bursdag, eller rett og slett sitter i sofaen med familien og koser seg med film. Men jeg er på Sandviken. Jeg er her frivillig. Øyane DPS har løyet til meg. Når jeg roet meg ned igår etter jeg hentet den steinen og skulle kaste den på (navn fjernet), fikk jeg snakke med overlegen. Han sa at han skulle gjøre alt han kunne for at jeg fikk komme dit idag. Jeg sov mye igår, og når jeg våknet rundt i tolvtiden igår tok jeg medisinen min, og hadde en rar følelse i magen. Og så gikk jeg og la meg igjen. Når jeg våkner idag og legen kommer for å snakke med meg, så får jeg vite at jeg ikke får komme til Øyane DPS og at jeg er blitt politianmeldt. Og da kjente jeg at alt ramlet rundt meg. Ja, jeg har drevet med tull og faenskap før i mine yngre dager, ja jeg har gjort ting som ikke er lovlig. Jeg ruset meg den gang. Men systemet plukket meg aldri opp. Jeg har ingenting på rullebladet mitt. Jeg har aldri fått en eneste bot av politiet en gang. Jeg kjente at den beskjeden fikk det til å rable for meg. Men legen ville at jeg skulle være her i helgen. Men der og da ville jeg bare bli hentet for å komme meg til bilen sånn at jeg kunne kjøre rett i fjellveggen. Hadde jeg kastet den steinen på henne så hadde jeg skjønt det. Men det kom 4 stk og holdt meg fast, og tok steinen fra meg. Ja, jeg sparket og bad de slippe meg. Men det hele var et rop om HJELP. Ingenting annet! Jeg vet at jeg ikke hadde kastet den steinen på henne. Jeg var sint og håpløs fortvilet over å ikke bli sett, forstått. Ja, jeg kan bli skikkelig sint iblant, spesielt hvis noen lyver til meg. Og det var det som skjedde idag. Jeg slo knytteneven inn i betongveggen flere ganger, og nå har jeg vondt men jeg har ikke knekt noe. Men jeg fikk en truxal, som roet meg. Så dagen idag har egentlig bare vært mye søvn, og mye fortvilelse over at ting er blitt som det er blitt. Jeg er skuffet og sint over at JEG måtte gå så langt for å få hjelp. Eller er det hjelp jeg får? Jeg ble anmeldt. Men en ting er nå sikkert, så lenge systemet går og lyver til meg så skal jeg sørge for at de får mer enn en smekk på fingeren. For dette er MIN kamp, mot MEG SELV og SYSTEMET. 

Men jeg ønsker fortsatt å dø.

Noen av dere som leser dette vil sikkert tenke at jeg er en egoistisk mor som kun tenker på meg selv. Men jeg vet at jeg ikke er det. Jeg vet at jeg gjør så godt jeg kan, jeg vet at jeg har gjort en god jobb. Men når jeg møtte veggen i sommer og ble lagt inn på DPS, for å så bli dumpet av min daværende samboer under oppholdet, så har ikke ting blitt bedre. Det har blitt verre. (jeg håper du leser dette og skjønner hva du har gjort mot meg.)
Jeg føler meg urettferdig behandlet, jeg stod på så godt jeg kunne, jeg strakk strikken lengre enn jeg burde, for han og det rundt oss. Jeg kunne ha en dårlig dag, og han gikk rundt og vasket og styrte på, men jeg bad han om å være så snill å sette seg ned, og snakke, om så bare for å sitte der med meg. Men neida, husarbeid var viktigere enn mine følelser. Og sånn var egentlig det forholdet. Det han gjorde var rett, det jeg gjorde var feil. Og flere ganger sa han inndirekte at jeg var en dårlig mor. Hva gjør det med en? Å føle at man blir sviktet av sin egen samboer? Jeg ville gifte meg med han, jeg ville gjerne få et barn med han. Men så kjørte han meg så langt ned i driten ved å bare gjøre det slutt med meg når jeg var innlagt på et sykehus fordi jeg hadde det så vanskelig med meg selv? Så i tillegg til selvmordstanker og depresjoner så måtte jeg begynne å stresse med å finne et nytt sted å bo. Og når jeg skulle hente tingene mine så hadde han allerede byttet navneskilt på postkassen, og alle tingene mine var pakket ned og stuet inn i bod og garasje. Min sønn kalte han for PAPPA. Og så gjør han noe sånt. Jeg trodde jeg ville klare å være venner med han, men jeg skjønte fort at han er en psykopat jeg ikke vil ha i livet mitt. "Jeg må tenke på ungene", det var grunnen. Men min sønn tenkte han ikke på. Skal forresten nevne at når jeg var der inne og vi fortsatt var sammen så nektet han å komme på besøk. Med grunnen at jeg var så sint. SELVFØLGELIG blir en sint når din egen samboer ser på deg som en psykisk syk/farlig person og nekter å komme på besøk.... 

Jeg har blitt såret så mange ganger at jeg ikke lengre stoler på folk. Jeg kan være med en person, smile og le, men jeg har alltid piggene ute. For hva ditt neste trekk er vet jeg ikke. Og jeg kan ikke kontrollere det. 
Angsten min er forferdelig vond, jeg kan gå i butikken, og hvis en mann ser på meg med et annerledes blikk kan jeg fort bli stresset fordi jeg tenker at han vil voldta meg. Jeg har vært utsatt for overgrep, og dette er noe som henger over meg hver dag. Jeg har mareritt. Vonde mareritt jeg ikke kommer meg forbi. Jeg kan våkne om natten og er fysisk lammet. Jeg klarer ikke å bevege meg eller si noe. Jeg bare ligger der. LIVREDD. Jeg tror jeg blir voldtatt, jeg tror at det er noen som holder meg fast. Men det er ikke det. Det er bare angsten. 

Dette ble et langt innlegg idag. Men jeg vil så gjerne takke dere som kommenterer så mye fint til meg, jeg er ikke så flink å svare på de, men jeg leser de og kjenner jeg blir veldig glad og rørt over at noen ser meg. Og til mine venner som har skrevet til meg på facebook idag, dere er utrolig flotte mennesker! Jeg setter så utrolig stor pris på at jeg har en sånn heiagjeng gjennom denne tiden <3 
Jeg setter veldig stor pris på at dere deler innlegget <3 Jeg skal kjempe mot meg selv og systemet!

Nå skal jeg lese en bok jeg fikk låne på avdelingen her. 



Har lest litt, og gleder meg til fortsettelsen! Anbefales virkelig! 

- Stine 

#psykiskhelse #angst #ptsd #hjelpmeg #minfredag #bergen #bergensavisen

5 kommentarer

Victoria Larsen

10.03.2017 kl.21:17

Jeg håper du får en fin fredagskveld :-)

linda

10.03.2017 kl.22:40

stå på stine jeg heier på deg og en strålende helg til deg :)

Sarah Nazeem

11.03.2017 kl.16:05

Kjære Stine, du er ikke egoistisk. Du har det vondt, og når man har vondt, er det naturlig og normalt å lengte etter å slippe smertene. Jeg er sykepleier (selv om jeg nå har begynt å studere (sosiologi) igjen), jeg har jobbet mye med smertelindring - det er viktig. Mange føler de kan puste ut og orke å kjempe seg videre om de bare får en liten pause, litt hvile, et lite pusterom - og litt støtte. Som sykepleier er jeg også en del av systemet, jeg ser hva rammene gjør med vårt handlingsrom, jeg forstår hva mine egne behandlere (når jeg er i rollen som pasient!) mener når de forsøker å forklare hvorfor de ikke kunne hjelpe meg da jeg følte jeg holdt på miste kontrollen fullstendig...fordi deres mandat var annerledes. Jeg blir kjempefortvilet når jeg leser om det du går igjennom nå, og jeg vil du skal vite at jeg følger deg videre og støtter deg!!!!!!! Jeg tenker mye på deg også når jeg ikke er inne på bloggen (har internet bare på biblioteket).

Jeg har også blitt hentet av politiet en gang. De sa heldigvis de ikke ville anmelde meg, men mulig sporveien ville... jeg går fortsatt og venter... Men jeg har bestemt meg for at DET skal ikke få ødelegge for meg. Følelsene mine varierer mye, fra svak til sterk, fra knust til kjempende, men jeg forsøker å la det være mitt livs motto: Hvis jeg faller, så SKAL jeg reise meg igjen! (og jeg er så vant til å falle, at jeg har lært at det går å reise seg... men det er skikkelig tungt mens man holder på).

En ny liten Sia-hilsen, fra "Titanium": "SHOOT ME DOWN, BUT I GET UP!"

stineskreativetanker

11.03.2017 kl.18:53

Du er virkelig en fantastisk person! Selv om jeg ikke kjenner deg så gir du meg en utrolig motivasjon ?? Tusen takk for alle kommentarene. Selv om jeg ikke svarer på de så blir de lest! ????????????Sarah Nazeem:

Sarah Nazeem

12.03.2017 kl.18:54

<3

Jeg kommer til, så godt jeg kan, å følge og støtte deg videre! Det er en stor kamp du nå kjemper - og i så måte er vi som idrettsutøvere på høyt nivå: Det må til trening av fysisk styrke og utholdenhet, mye sitter i hodet (psykisk styrke) og den siste lille biten som av og til avgjør det hele er støtte fra andre (et publikum som heier og har tro på en) ;) Vi mennesker trenger rett og slett hverandre.

Veldig hyggelig å få melding fra deg, og jeg blir glad om du fortsetter å publiserer blogginnlegg om hvordan det går videre. KLEM <3

Skriv en ny kommentar

stineskreativetanker

stineskreativetanker

25, Bergen

En dame med mye på hjertet!

Kategorier

Arkiv

hits